I løpet av Gaza-krigen sist vinter trosset tusenvis av nordmenn vinterkulda og tok til gatene for å protestere mot overgrep mot palestinerne. Likheten mellom denne krigen og den siste tidens konfliktbilde på Sri Lanka er slående, men den norske grasrota har glimret med sitt fravær når sivile tamiler har vært ofre for grove brudd på folkeretten. Diskriminerer norsk solidaritet?

Den nylig avsluttede høyintensitetskonflikten mellom Sri Lankas regjeringshær og tamiltigrene (LTTE), speiler på mange måter vinterens krig mellom Israel og Hamas. Regjeringshæren, som den israelske hæren, kritiseres for bruk av tunge våpen i sivile områder samt andre folkerettsstridige angrep på FN-skoler og andre nøytrale institusjoner. Bruk av uproporsjonal makt resulterte ved begge konflikter i høye sivile dødstall og store humanitære lidelser, i hovedsak blant minoritetsbefolkningene (palestinerne og tamiler).

Det norske folk mobiliserte i vinter bredt med demonstrasjoner og opprop. Den velorganiserte internasjonalt orienterte grasrota demonstrerte under paroler som innordner seg under folkeretten. Norske medier fulgte Gaza-krigen tett, og nyhetsoppdateringer ble formidlet med store krigstyper og blodige illustrasjonsbilder. Til tross for at denne krevde atskillig flere sivile menneskeliv (7000 mot omlag 1000 i løpet av Gaza-krigen) har responsen til eskaleringen av konflikten på Sri Lanka vært påfallende distansert og likegyldig. Mediene har stort sett fulgt en edruelig linje, og groteske bilder som forøvrig har vært lett tilgjengelige på Internet, har ikke nådd norske avisforsider. Og ikke minst, – den norske grasrota har vært tilnærmet fullstendig fraværende ved protester koordinert av norske tamiler.

Er tamiler mindre verdt enn palestinere? Hvorfor var så den norske grasrotas respons ovenfor Sri Lanka og Gaza-konfliktene så forskjellige? Verden er full av underrapporterte konflikter, og den mest innlysende forklaringen beror på mangel på tilknytning til, og eventuelt kunnskap om konflikten. Tilknytning skjer gjennom institusjonelle og individuelle forbindelser med konfliktområdet, på alt fra et utenrikspolitisk til et mellommenneskelig nivå. Om tilknytning eksisterer, avhenger interessen i stor grad på formidlingsagenter som medias vilje til å formidle denne informasjonen. Grasrotas opplyste koordinatorer og ideologer bærer imidlertid også et ansvar som formidlingsagenter. Forutsetningen er at de mest organiserte grasrotsbevegelsenes arbeid må kunne forventes å føre en helhetlig og ansvarlig linje for å bevare troverdigheten i sitt engasjement.

Forklaringen kommer til kort på et utenrikspolitisk nivå. Som i Israel/Palestina har Norge også antatt en sentral rolle i freds – og bistandsarbeidet på Sri Lanka. Fra 2000 som forhandler i samtalene som ledet frem til våpenhvileavtalen mellom de stridende partene i 2002, og i årene frem til 2008 som leder for den internasjonale observatørstyrken «Sri Lanka Monitoring Mission». Erik Solheim har opp gjennom årene hatt en sentral rolle i forhandlingene mellom de to partene, og den norske stat finansierer en lang rekke bistandsprosjekter på Sri Lanka.

Forklaringen holder heller ikke mål med hensyn til potensielle eller eksisterende kontaktpunkter direkte til den norske grasrota. En lang rekke norske frivillige organisasjoner opererer på Sri Lanka. Norge huser videre en tamilsk minoritet som teller omlag 13000 personer. Disse arbeidet imidlertid forgjeves for å informere og å engasjere den norske grasrota mens konflikten pågikk. Vi sitter så igjen med medienes underrapporteringen, som i en problematisk sirkelslutning kan tilbakeføres til en manglende interesse blant folket. Som nevnt ovenfor er en del av grasrotas moralsk ansvar imidlertid å vekke den «fjerde statsmakten».

Hva skiller konfliktene? Om forutsetningene for alle potensielle kontaktpunkter er tilstede, er det så noe som skiller disse konfliktene, og er dette nok til å, på et prinsipielt nivå, forsvare et manglende grasrotsengasjement i Sri Lanka-konflikten? Følgende er de mest åpenbare forskjellene:

I motsetning til Israel/Palestinerkonflikten som har vært underlagt et asymmetrisk maktforhold over 60 år, så har den 26 år lange borgerkrigen på Sri Lanka historisk sett krevd et forholdsvis likt antall singalesiske og tamilske liv. Dette endret seg imidlertid dramatisk i løpet av den siste fasen av konflikten der den tamilske sivilbefolkningen ikke bare led store tap, men også har havnet i en svært prekær humanitær situasjon. Tusener er blitt fordrevne fra sine hjem og er blitt internerte i flyktningleire under kritiske sanitære forhold. Er det så greit at grasrota unnlater å reagere under en pågående humanitær krise på grunnlag av historisk relativ jevnbyrdighet og symmetri mellom de stridende partene?

Det langvarige norske grasrotsengasjementet tilknyttet Israel/Palestinerkonflikten har videre lagt grunnlaget for et helt unikt nettverk på institusjonelle så vel som individuelle nivå, og et bredt engasjement under en krisesituasjon faller seg naturlig. Men, skal en ikke kunne forvente at et grasrotsengasjementet er fleksibelt, årvåkent, og ikke baserer sitt arbeid på ren vanetenkning, men tilpasser seg nye konfliktbilder når det er nødvendig?

Solidaritetstanken og et internasjonalt engasjement er viktig for et land som Norge, som ikke bare er ressurssterkt økonomisk sett, men også med hensyn til et solid verdigrunnlag basert på likhet og rettferdighet. Med dette følger også et ansvar, med forventninger om konsekvent, gjennomreflektert og rettferdig solidaritet. Den norske grasrotas påfallende manglende interesse for den seneste tidens konflikt på Sri Lanka bør stå som en tankevekker, og da særlig for dennes ideologer og koordinatorer. Det er beklagelig om det som i utgangspunktet fremstår som et genuint engasjement i siste instans står igjen som lite annet enn diskriminerende «solidaritet»

(kilde: her)